Oppgave 1

"Et tiltakende antall mennesker opplever ikke modernitetens endimensjonaleverden som tilfredsstillende. Det er et sug etter leveverdener som tilbyr noe mer, etter en spirituell dimensjon i livet. Å konsumere Harry Potter er én måte å dekke dette suget på." (I.B. Neumann: "Religionen vender tilbake" Kronikk i Dagbladet 20.01.07, Tro og Tanke) 

Kan interessen for fantasy i litteratur, film og dataspill tolkes som uttrykk for religiøs lengsel i vår tid? Man kan vel trygt påstå at det er et kraftig hysteri rundt så og si all litteratur basert på det overnaturlige nå for tiden, blant annet Harry Potter som Neumann trekker fram. Men det er også spill hvor man får være en alv, dverg eller et troll, eller man kjøpe seg en bok og late som om man er en vampyr eller en varulv i et par kapitler.Så kanskje I.B. Neumann har helt rett? Kanskje, spesielt ungdommer nå til dags leter etter noe som religion en gang var? 
Det eneste som plager meg litt er Neumanns, til dels, trangsynte måte å se saken på. Ja, vi er kanskje lei av "modernitetens endimensjonaleverden", men kanskje det ikke har noe med religion i gjøre? La oss ta Harry Potter som eksempel. Ja, det er fantasyromaner, men hvis du hadde spørt meg hva temaet i Harry Potter er, hadde ikke jeg sagt "trolldom". Nei, det første jeg hadde tenkt på hadde vært ord som; "vennskap", "kjærlighet", "mot" og "håp". Jeg vil påstå at jeg ikke ville være den eneste. Så kanskje det ikke er nye leveverdener som tilbyr noe mer vi er ute etter, men en bekreftelse på at det gode vil seire over det onde. Kjærlighet er sterkest. Må det nødvendigvis bety at det er "himmellengsel" vi har? 

Personlig tror jeg det er noe i deet Neumann sier, selv om jeg ærlig ikke liker å innrømme det. Men isteden for å lengte til en annen dimensjon, tror jeg vi lengter etter svar. Svar på hvorfor det skjer så mye ondt med gode mennesker, svar på hvordan noen/noe kan la onde ting skje, svar på meningen med livet .. Svar svar svar. Jeg tror det er det vi søker og Neumann mener vi fyller det med Harry Potter. Tja, kanskje vi gjør det da. Men er det noe galt i det?